Hund i heimen

Hund i heimen

Hundepass

Priser og annen infoPosted by Anne-Berit Draxen Wed, July 07, 2010 23:24:56
Vi har husrom og hjerterom til å passe hunder over kortere og lengere perioder hjemme hos oss. Vi er begge godt vant med dyr. For tidne har vi ikke hund selv, men det blir det vel til at vi gjøre noe med etterhvert.

Vi bor i en leilighet på Rykkinn like utenfor Oslo, så vi har ikke noen hage, men et fantastisk turområde rett utenfor døra. Så med tanke på plass, så passer vi kun en hund om gangen, med mindre det da er snakk om flere hunder fra samme eier.

Jeg er utdannet både dyrepleier og hundetrener, han er bondegutt fra Lesja som trives med alle dyr. Jeg er student og han er mye hjemme. Det skal sies vi har 3 ildere i heimen, som alle er vant med hund og det er ikke noe problem å holde hund og ildere adkilt om hunden ikke er helt fornøyd med ildernes tilstedeværelse. Uansett får de ikke være sammen uten tilsyn, og det vil bli tatt hensyn til hunden som er på besøk.

Om det er vanskelig å komme seg hit, så har vi mulighet til å hente og bringe i bil også. Pris kan vi komme frem til. Hunden bør ha med seg elementære ting som sin egen mat, kosetepper/seng, bånd, evt bur etc. Vi har ting som hundeposer, skåler og ekstra bånd.

- Vi tar 170,- pr enkelt døgn, 450,- for en helg (fredag kveld til søndag kveld).
- 1000,- for en uke (7 dager). Men vi kankomme frem til noe sammen også.
- Henting/bringing: bensin- og bompenger. Kan hente og bringe i Oslo, Bærum og Asker, bor man andre steder så spør, så kan vi sikkert finne ut noe. Er ganske fleksibel.

Og man er hjertlig velkommen til å komme på besøk en gang eller to før evt pass, så vi kan bli litt kjent først alle sammen.

Ellers så er det bare å sende en mail. smiley

Valg av hund

Valg av hundPosted by Anne-Berit Draxen Sat, April 10, 2010 18:47:42
Hvorfor vil du ha hund? Hva slags rase vil du ha? Og ikke minst: hvorfor akkurat denne rasen? Før man i det hele tatt prøver å finne ut hva slags hund man vil ha, så bør man sette seg inn i hva det vil si å ha hund. Først og fremst: har man tid til den? Den skal ha mat og vann hver dag, noen turer og ha kontakt med menneskene den bor med. Den skal ha trening og turer til dyrlegen. Den skal ha det trygt og godt, og den skal ha noen som kan passe den når du reiser bort. Enkelte raser skal ha mye pelsstell, andre er utsatt for helseplager.

Når man har funnet ut av dette, kan man begynne å tenke ut rase. Først er det greit å tenke størrelse. Vil du ha en gedigen kompis eller en mini-venn? Eller noe imellom? Så er det å se på sin egen livssituasjon nå. Har man barn, bor man alene, har man stor eller liten plass? Har man andre kjæledyr fra før? Hva er planene for fremtiden?

Jeg synes det er mange fine terriere der ute, men med tanke på at de oftest er rottejegere eller har et skikkelig jeger-instinkt, så passer det ikke å ha det så lenge jeg har ilder. Jeg vil gjerne ha en mellomstor hund, og gjerne en jakthund. For meg blir vohrsteren alt for stressa (energi hele tiden, døgnet rundt), retrievere er ikke helt hva jeg ser for meg, og selv om kooiker og breton er en fin størrelse og med et godt gemytt, så ligger mitt hjerte hos gordon setteren. Jeg jakter ikke selv, men både min far og bror jakter skogsfugl og småvilt, så hunden vil få brukt sine jakt-instinkter slik den ble avlet til å gjøre. Settere er rolige hunder og flotte familiehunder selv om de er jakthunder, de er glad i mennesker og andre dyr, er bedagelige å ha hjemme og fantastiske turkamerater. Det negative med dem (for meg) er lang pels på mye av kroppen et minus - jeg har klippet den lange pelsen for å unngå snøballer og borrer etter en langtur. Setteren jeg vokste opp med, Laika, var aldri på utstilling, så hun klippet jeg av og til helt ned når jeg visste vi skulle være mye ute i terreng der pelsen garantert ville floke seg. Hun så litt snål ut, men slapp floker og vondt.

Poenget er at man må finne ut hvilke behov man har og hva man vil ha av hunden. Skal man ha vakthund, skaffer man seg ikke en setter eller en retriever. Vil man ha en hund som ikke bjeffer mye, så skaffer man seg ihvertfall ikke en hund som blir brukt til los-jakt (det hunden varsler jegeren ved å gjø). Vil man ha en hund som ikke bare er aktiv i kroppen, men trenger å bruke huet også, så er gjeterhunder ypperlig. Skal man bare ha en turkamerat, er spaniels et fint valg. Har man liten plass og kanskje ikke er så sprek selv, så er en miniatyrhund godt selskap. Bare husk at å trene hunden er like viktig for alle raser!
To hunder jeg har passet: Tinka og Niko, en blanding og en renraset, like sjarmerende begge to.

En idè hvis man er litt i tvil, er å bruke en rasevelger på nett. Canis.no har en helt grei en så man kan få en liten idè om hva man har å velge i. Ellers finnes det en på Animalplanet. Ellers kan man jo Google "rasevelger". Man skal ikke se blindt på slike velgere, men har man ingen aning så er det jo en start og man kan lese på de de forskjellige rasene for å finne ut om de egentlig passer eller ikke. Uansett, bruk tid på å velge! Dette er en kamerat du skal ha forhåpentligvis i mange år fremover!

Og det verste jeg ser er folk som kjøper seg en hunderase fordi den er på mote... Etter en stund er det ikke like stas og hunden blir enten stående alene ute i hundegården eller så vil man ikke ha den lenger. Man tar ikke nødvendige kurs eller opplæringer sammen med hunden, noe som kan resultere i en utrygg hund og en eier som ikke "ser" hunden. Og ja, jeg tenker på raser som Chihuahua og andre miniatyrhunder som blir plassert i en veske med en genser og lue på. Hunden har pels og fire ben! La hunden bruke bena og bær den når den blir for sliten! Og klær på hund? Greit nok på hunder med tynn pels som fryser. Men moteklær og en hel garderobe for hunden? Neitakk! La hunden være hund. Få deg en unge om du vil ha en liten en å kjøpe klær til, så kan jeg love deg du har mange, mange år foran deg med en som alltid har det siste innen mote... (Ok, litt kynisk der, menmen.)

For ikke å snakke om Gordon setter (mer enn de andre setterne) i Asker og Bærum. For meg finnes det to typer GS: baksetehamsteren fra Holmenkollen og GammelGordon fra Trondheim. Førstnevnte er (satt veldig på spissen) en liten pingle på 15 kg som enten sprader på en liten luftetur (les:visefrem-tur i nabolaget) med matfar og elles står bundet i bakgården det meste av døgnet. GammelGordonen er en real jakthund av 25-35 kg muskelmasse som koser seg med familien i hverdagen, blir med på turer skog og hei, og blir med på lange jaktturer i hele jaktsesongen.

Eller hva med dalmantinere etter filmene "101 dalmantinere"?

Og så er det spørsmålene: valp eller voksen hund? Renraset eller blanding? Kjøpt eller omplassert? De fleste vil vel ha valp og oppleve valpetid og muligheten til å trene opp sin egen hund. Og med en renraset hund "vet" man hva man vil få, mens en blanding kan faktisk være sterkere helsemessig... Det at man kjøper fra en oppdretter er ikke dermed sagt at man alltid får en bra hund (selv om det hører til sjeldenhetene at det er noe galt med en hund fra en oppdretter). En omplassert hund blir omplassert av en grunn, men er egentlig sjeldent selv grunn i det. Oftest er det eier som har skaffet seg en hund som ikke levde opp til forventningene. Andre ganger er det kanskje livssituasjonen som ligger til grunn. Uansett, man vet aldri helt hva man får med en omplasseringshund, men er man godt forberedt og villig til å jobbe litt, så kan man like gjerne ende opp med verdens beste venn.

Uansett, en hund er et levende vesen. En hund. Ikke et menneske, en hund. Vær så snill å behandle den deretter også. Gjør dere begge en tjeneste og velg først rase (evt blanding) med omhu, og lær deg alt du kan om rase og om hunder generelt. Hundepsykologi er et spennende felt hvor du kan lære mye om hvordan du og din nye venn kan få det beste ut av de årene dere har sammen fremover.

Fedmeproblematikk

HelserådPosted by Anne-Berit Draxen Sat, April 10, 2010 10:38:20
Over hele verden går det en epidemi. Fedme. Flere og flere av oss mennesker blir støre og større. Ok, noen ganger ligger det sykdom bak hvor tilstanden eller medisiner står for vektøkningen. Men stort sett ligger feilen hos oss selv. Men det er ikke det jeg skal skrive om. Jeg skal ta for meg fedme hos dyr. For når vi putter i oss alt mulig av godsaker og rører desto mindre på oss, så gjør vi det samme for dyra.

- Det er jo så fælt at Fido kun skal spise tørrfôr. Tenk på dette: en gulostskive for oss tilsvarer ca 6-7 for en hund på 20-25 kg. Mer for de små, mindre for de større. Da kan du tenke deg kaloriinntaket hvis den får det som står på tørrfòrposen at den skal ha iløpet av en dag i tillegg. Og om den da ikke er i nok aktivitet, så er det èn til som skjer: den legger på seg! Skal man gi hunden noe ekstra, så fjern tilsvarende mengde tørrfòr fra matskåla! At Fido kun får tørrfòr gjennom livet, gjør ingenting, hunder har ikke det behovet med å ha forskjellig smaker hver dag. Den kan leve fint på de tørre kulene.

Så er det enkelte som kommer til dyrlegen med hunden sin og får beskjed om at den må slankes, og ikke skjønner hva dyrlegen mener. Fra da jeg var praktikant har jeg et eksempel: et eldre ektepar, som alltid har hatt labrador retriever, kom med sin nåværende firfoting til vaksine. Veterinæren sa til dem at den måtte slankes. (Den så ærlig talt ut som en tønne med fire ben og hode...) Hvorpå eierne svarte at: jammen, labradorer skal være litt store! smiley Jeg måtte ta meg i nakken for å ikke spørre dem om de noen sinne har sett en jakthund med den samme profilen som deres kjære hund... Ja, labradorer er ofte litt kraftige uten at det gjør noe, men de er sånn i tillegg til at de er superduperglade i mat. Denne var 4 år og sto i risiko til å ikke se sin sjette fødselsdag. Dyrlegen måtte ta en lang prat med eierne før det begynte å synke inn. Det som skjer når en hund er så stor, er ikke ting som KAN skje, men som VIL skje.

- Diabetes
- Slitasjegikt i ledd
- Hjerte-/kar-problemer
- Tannproblemer

Disse eierne fikk streng beskjed om å gå på et slankeprogram der de måtte komme inn jevnlig og veie hunden, og KUN fòre med slankefòr. Ingen godsaker i det hele tatt og mange flere turer. Om de ikke klarte å gå så mye selv, så måtte de få andre til å hjelpe seg med å få hunden i bevegelse. Det jeg tror fikk øynene opp for eierne var at dyrlegen sa det var på grensen til dyreplageri.

En hund er avhengig av oss for mat og vi må gjøre et bevisst valg på hva vi gjør med foring og trening. Er de kresne, er det fordi vi har gjort dem sånn. En hund vil aldri sulte seg selv, og det gjør ingenting om en hund går en dag eller to uten å spise. (Så lenge de får i seg vann. Men det er en annen problemstilling.) Fra en hund er valp, bør man venne den til forskjellige ting, også mat-typer. Og husk at èn type fòr kan passe helt fint for en hund, mens en annen hund bare vil fnyse av den. Det er såpass mange fòrtyper der ute at man burde kunne finne noe som passer.

Av fòrprodusenter jeg har erfaring med, så er det Hill's, Eukanuba, Specific og Royal Canin. Alle merkene er bra, og man finne frem til det man er mest fornøyd med. Alle har såkalte veterinær-fòr, hvor man kun får kjøpt fòret hos veterinær nettopp med tanke på at det skal brukes under veiledning fra veterinær eller dyrepleier (dyret på ha en diagnose for at man ikke skal bruke fòret feil). Dyret har da en tilstand som tilsier et spesialfòr, som fedme, urinkrystaller, problemer med hjerte, tarmsystem, hud og mye mer. Alle de tre, unntatt Specific, har også såkalte "vanlige" fòrtyper som også selges i dyrebutikker.
Noen tenker at det er billigere å kjøpe fòr i matbutikken, slik som Pedigree og Whiskas. Joda, det er billigere der og da, men med tanke på at slike produsenter bruer de billigste råvarene på markedet den dagen, så er det ikke alltid man er garantert at det er samme innhold hver gang man kjøper ny pose. Dette kan gi grobunn for allergier. Si at en gang var oksekjøtt billigst og det er mest av denne kjøtt-typen i maten. Neste gang er det svin. Har en hund tendensen til å reagere på svinekjøtt, så kan det plutselig slå ut i allergi. Dessuten spiser hunden mer av dette fòret enn dyrebutikk-/veterinær-fòrene, så det blir like dyrt uansett. Og hvorfor ikke gi dyrene det beste de kan få? Det behøver jo ikke bety biff og bernaise hver dag! Av og til skulle jeg ønske det var så enkelt som å ete noen tørre kuler, og hey presto! Så har jeg fått i meg dagsbehovet av næringsstoffer...

Slankefòr er ikke et Light-fòr! Light-fòret kan brukes til hunder som har en tendens til å legge på seg litt, i perioder hunden kanskje ikke får brukt så mye kalorier som den pleier osv. Slankefòr er et fòr men må til veterinær for å få. Det er mye fiber i det, og alle de næringsstoffene de trenger. Det er ikke nok å bare fôre med et slankefòr og tro at alt får av seg selv. Her er det er hardt regime med KUN tørrfòr to ganger om dagen, null lørdagsgodt eller frokostbrødskive (med mindre man da fjerner tilsvarende fra tørrfòret, noe jeg ikke anbefaler fordi man enten ikke fjerner nok eller glemmer å fjerne...) og mye kaloribrenning ved hjelp av lek, flere og lengere turer og oppbygging av muskler og kondis. Det er ikke rettferdig at hunder skal lide fordi vi er for godhjertede med maten...

Så start tidlig med gode matvaner, det har alle godt av. Tilpass mat og trening etter hunden, og dere vil få mange, gode år sammen. Og vil du gi hunden noe å kose seg med, så bruk naturlige ting, som tørket kylling, dyre-sener eller kanskje hundekjeks innen samme serie som slankefòr. En hund jeg trente var så glad i mat at jeg kunne bruke tørrfòr-kulene som belønning... :)Ellers finnes det også rasespesifikke fòr hos flere produsenter, med tanke på helseproblemer eller -utfordringer din rase er utsatt for. Jeg anbefaler å ta en god prat med veterinæren din, og gjerne også dyrepleieren på stedet for å få info og veileding i mat-jungelen.

Mer om meg

Priser og annen infoPosted by Anne-Berit Draxen Thu, April 08, 2010 23:49:26
Jeg utdannet meg til dyrepleier/veterinærsykepleier i Kolding, Danmark og hadde praksis på Asker Dyreklinikk, på Hvalstad. Som ferdig utdannet jobbet jeg først på dyrebutikken TAM Alna, for siden å jobbe på Mostue+Lutro Dyreklinikk på Høvik. Jeg har vokst opp med Gordon setter og har hatt ilder siden 2002. I tillegg var jeg ferdig hundeinstruktør sommeren 2007, takket være Din Beste Venn. Så jeg har opplevd min andel av dyreverdenen og vil derfor skrive om mine erfaringer og interresser innen faget. For tiden jobber jeg nå i barnehage, og kan til tider trekke enkelte sammenligninger mellom trening av hund og opplæring av barn. smiley

Noe av det som interesserer meg aller mest er såkalt “hundepsykologi”, nemlig hvorfor hunder gjør som de gjør, so to speak. Min bibel er boken “Hundetrening i teori og praksis” av Cecilie Køste og Morten Egtvedt. Jeg har selv trent en villstyring av en Flat Coated Retriever på 8 år som ikke kunne meningen av “på plass”. Eller så veldig mye annet enn “sitt” og “rull rundt”… (Har også skrevet noe om det under punktet Om hundetreing på sidemenyen.)

Med klikkertrening og positiv trening klarte jeg på et par måneder ( jeg trente ham ca 1 time 2 ganger i uken) å få ham til å gå nogenlunde pent ved siden av meg når jeg ba om det, han trakk ihvertfall ikke i båndet hele tiden lenger. I tillegg hadde jeg fokuseringstrening innendørs hvor jeg fikk ham til å røre ved en såkalt target, jeg brukte post-it-lapper. Hadde jeg hatt litt mer tid (hund og eier flyttet etter en tid) hadde jeg greid å lære ham å trykke på lysbryteren på veggen. Det jeg klarte å lære ham, var forskjellen på kommandoen “peke” der han måtte røre targeten med poten, og kommandoen”den” når han måtte bruke snuten. Det viser at det går an å lære eldre hunder nye triks. Man trenger bare tålmodighet, riktig motivasjon og et mål. Da kan man få til alt!

For andre som interresserer seg for positiv læring, kan jeg absolutt anbefale “Don’t shoot the dog” av Karen Pryor, som beskriver hvordan man enkelt, via positiv innlæring, kan lære hunder, katter, delfiner, unger, sjefer og ektefeller å gjøre ting man vil de skal gjøre. Sånn i prinsippet. Genial bok! Ellers skal jeg også komme med info om andre bøker jeg kan anbefale under Litteratur-tips til høyre.

Speedy Gonzales ute på tur med matmor en sommerdag i 2007.

(Innlegget er fra min blogg på Gudinne.no og noe redigert)

Kort om hundetrening

Om hundetreningPosted by Anne-Berit Draxen Thu, April 08, 2010 23:35:21
Ei som har skjønt det... Arinya har funnet lesestoff - matmor's bibel.

Når man har kjæledyr, spesielt hund, så vil man jo gjerne at den skal være lydig. Mange vet hva de vil at den IKKE skal gjøre og trener dermed deretter. Men problemet da blir at treningen også bli negativ. Som i mye kjefting, straff osv. Og ofte virker det heller mot sin hensikt også. Likevel fortsetter man med trening og “oppdragelse” i samme bane som alltid. Selv om det ikke gir resultatene man ønsker. Som at hunden drar i båndet og man røsker den “på plass” konstant uten at det hjelper, selv om det er femte året man gjør det samme dag ut og dag inn. Hvorfor er det slik? Er det gammel vane, er det redsel for å gjøre noe feil eller annerledes? Ikke godt å si. Men jeg kan si for meg selv at etter at jeg begynte å lese om læringsteori hos hund, så ser jeg også mange av de feilene jeg gjorde den gangen familien min hadde hund og jeg tok meg av mesteparten av treningen. Heldigvis var hunden vår Laika av den sorten som gjorde lite ut av seg, hun var bedagelig og snill, så det gjorde ikke så mye. Hadde hun vært en skikkelig sta og usikker terrier, derimot… Det kunne blitt mye verre!

Det jeg vil frem til er at istedenfor å se på tingene man vil hunden IKKE skal gjøre, så snu på det og finn ut hva du heller VIL den skal gjøre! Istedenfor at man ikke vil at den skal bjeffe, så vil man at den skal være stille. Man vil ikke at den skal tigge ved bordet, kan heller bli til at man vil den skal ligge på plassen sin når man spiser. Snur man på tankegangen slik, er det lettere å tenke positiv trening med belønning og ros når hunden gjør noe riktig! Slik vil nok hverdagen for både hund og eier bli mye hyggeligere også. Det kan kanskje være litt vanskelig og uvandt i starten, men når man kommer inn i det så går det som smurt.

Klikkertrening er noe som bygger på disse prinsippene om positiv trening. Man ser etter de tingene man vil at hunden skal gjøre og belønner dette. Klikkertrening betyr at i det øyeblikket (ikke sekundet før eller sekundet etter) man ser starten på en adferd man ønsker, klikker man og gir godbit. Hunden har lært at klikket betyr at akkurat DER gjorde han noe riktig, og vet han får godbiter når han gjør dette. Dermed leter han etter hva han gjorde og tilbyr adferder helt til den får det riktig – klikk - igjen. En hund som kanskje har lært sitt, dekk og rull rundt på denne måten, kan komme til å tilby disse først da det har virket tidligere. Når ikke det virker, tilbyr den andre adferder. Klikkertrening er morro og funker på alle. Ikke bare hunder, men katter, ildere, delfiner, bjørner og mennesker. Man må kanskje gjøre om litt på hva som er belønnings-markør, om det er lyd (som klikker, fløyte eller ord), lys eller andre ting som gir et kort og presist tegn på det øyeblikket noen har gjort det man ønsker.

Trening er morro og noe som vil knytte hund og eier sammen. Det er ikke nødvendig å trene med straff og sinne, når man får bedre resultater med ros og belønninger. Men må kunne si nei når det er fare for at hunden skader seg selv eller andre, bevisst eller ubevisst (spise noe farlig, løpe ut i veien osv), og sørge for at hunden faktisk lærer seg betydningen av ordet også. Bruker man normal stemme, eller gjerne noe lavere stemme når man trener og som hunden er vant til når den får en “kommando”, vil den reagere mer når man blir nødt til å bruke høy stemme for å kalle den til seg eller stoppe den.

Å bruke ordet “kommando” om det å fortelle hunden hva man ønsker den skal gjøre, blir noe feil for meg, det henviser til tidligere treningsmetoder hentet fra hæren, at hunden skal adlyde blindt for å unngå straff. Men i mangel av noe bedre ord, bruker jeg det likevel, om enn i hermetegn.

Når det kommer til hva folk sier til hundene sine, og de oppriktig mener hunden skal forstå, er uttrykk som “sitt pent” og “sitt, sa jeg”. Hva er å sitte pent i forhold til bare å sitte? Og de innser ikke at når hunden først setter rumpa i gulvet når eier ytrer ordene “sa jeg”, så har de faktisk lært dem at det er de to ordene som betyr at de skal sette seg og ikke ordet “sitt”. Skal man be hunden om å gjøre noe, skal man be om det en gang, ikke 7-8 ganger. Hunden lærer bare at den ikke skal gjøre det første gangen den blir bedt om det.

Så det er mye man skal passe på når man trener hunder, at de faktisk lærer det vi prøver å lære dem. Timing is everything. Tenk på hvor gøy det er å lære hunden nye ting, bli god på de tingene dere lærer sammen og på det sterke båndet som vil gro mellom dere. Kos dere med trening og hyggelige stunder sammen.

(Innlegget er kopiert fra min blogg på Gudinne.no)

Tannhelse

HelserådPosted by Anne-Berit Draxen Thu, April 08, 2010 23:02:04
Noe av det mest vanlige jeg opplevde som dyrepleier, var problemer med tenner. Det faktum at man må kikke jevnlig på tennene til våre firbente venner har gått ganske mange eiere hus forbi i anskaffelsens gledesrus. Og det er først i en bisetning ved vaksineringen at de nevner den har dårlig ånde som de ikke skjønner hvorfor de har. De spiser jo kun tørrfôr(med saus på) og den sedvanlige brøskiva med leverpostei/gulost/whatever hver morgen. Og et helt arsenal av godbiter i tillegg. Vel, som eier kan du jo prøve å spise mat som vanlig og ikke pusse tennene på en uke…

Før og etter tannrens.

De fleste hunder og katter har tannsten på tennene, noen mer enn andre, men ikke ille. Hos noen har det kanskje utviklet seg til tannkjøttbetennelse. Hos enkelte har det sørget for løse tenner, tannverk, tilbaketrukket tannkjøtt og i verste fall blodforgiftning. Hos enkelte kan alvorlig tannkjøttbetennelse ende opp i en tannbyll som kan gå inn i kjevebenet = instant blodforgiftning. Hos de med bare tannsten, er det enkelt: de leveres om morgenen hos dyrlegen, veies og sederes før de legges i anestesi og renses tenner på med ultralyd-scaler og etterpå får en liteen tannpolering. De med litt betennelse kan greie seg med en tannrens og kanskje litt antibiotika etterpå. De som er mer ‘betente’ kan hende må på en antibiotikakur før tennene renses. De som har løse tenner har et problem. Løse tenner må trekkes. Er det mange løse tenner, blir man tannløs.

Det verste tilfellet av uoppdaget tannsten var mens jeg var praktikant. En to år gammel Yorkshire Terrier var inne for vaksine. Den var sur og grinete og glefset etter dyrlegen da hun skulle undersøke den. Den fikk munnbind og ble halvrabiat. Eieren mente dette var uvanlig adferd for hunden, men en adferd som hadde utviklet seg over den siste tiden. Dyrlegen fikk så vidt tittet på noen tenner og sa til eieren: “Denne hunden får ikke vaksine idag, den skal inn til tannbehandling! Nå!” Eieren noe forskrekket, men vi fikk klarsignal. Hjerte ble undersøkt, hunden veid og sedert. Med hunden i lett søvn, fikk vi tatt av munnkurven og sett skikkelig.

Jeg tåler mye, sier seg selv når jeg synes kirurgi er kjempeinteressant. Men jeg brakk meg nesten da munnen ble åpnet på denne stakkars krabaten. Samtlige tenner var dekket av et tykt, mørkegrått lag av tannsten, man kunne ikke se noe hvitt noe sted! Og en ånde som kunne skremt fanden på flatmark! (Hvordan eieren hadde orket å ha hunden sovende på hodeputen ved siden av seg er for meg et mysterium.) Vi fikk gitt hunden anestesi og startet på jobben. En del av jobben var allerede gjort for oss; flere tenner datt ut da vi begynte å skrape litt på dem med scaleren. En normal tann tåler scaleren helt fint. Av de som satt igjen og tålte rensen, var det ikke mange som fikk sitte igjen da de var alt for løse. Så historien endte opp med at lille hunden hadde 4-5 tenner igjen i hele munnen. Og må leve på myk mat resten av livet. Og denne hunden var egentlig litt heldig, for den hadde så vidt unngått blodforgiftning som er veldig typisk når en har så mye tannsten og løse tenner. (Sedert = lett sovende, ikke bedøvd. Anestesi = dypt sovende og bedøvd.) Dette var et ekstrem-tilfelle der arv(små hunder har mye lettere for å få tannsten enn store) og miljø(eieren var ikke bevisst sitt ansvar som eier når det kom til vanlig helsesjekker hjemme) spilte de to hovedrollene.

Moralen er at man alltid skal sjekke dyrenes helse jevnlig. Litt tannsten øverst på en tann gjør ingenting, man skal bare følge litt med på det. Begynner tannkjøttet å bli litt rødt, er det begynnende tannkjøttbetennelse og på tide å sette opp en time hos dyrlegen. Noen hunder trenger kanskje ikke mer enn en tannrens eller to iløpet av livet, mens andre kan trenge to-tre iløpet av et år…Hos katter er det ikke uvanlig at de får skader nederst på tennene som er meget smertefulle og karakteriseres ved at katten ‘klaprer’ med kjeven når den tygger. Løsning: tanntrekk.

Puss, puss...

Uansett er tannhelse veldig viktig hos dyra. Så et godt tips: lær dyret at tannpuss er noe bra og puss så ofte du kan. Gjerne en gang om dagen, men et par ganger i uka hjelper også. Man får tak i egne typer tannkoster, man kan også bruke baby-tannbørster. Og med tannkrem som smaker bacon, kan man jo ikke gjøre noe feil! Ting å tygge på som hjelper å holde tannkjøttet ved like.

Har dyret skadet tannen eller munnen på noe vis, er det viktig med røntgen av tannen. Ikke mange tannleger gjør dette, men en liten skade i en tann kan utvikle seg til tannverk og andre problemer. Er en tann knekt, og nerven blottlagt, er det vannvittig vondt og tannen bør trekkes. Problemet er at hunder og katter sjelden viser symptomer på slikt.


Hos gnagere skal man passe på skjev slitasje eller for lange tenner. Jevnlige sjekker hos dyrlegen er å anbefale, spesielt om den begynner å bli småspist eller spytter ut mat den ellers liker. Ellers er det å la de ha noe å gnage på en veldig god idè, i tillegg til mye høy. Ujevnt slitte kinntenner kan gi skarpe kanter som irriterer kinnene og til slutt blir så skarpe at de gir sår. For lange fortenner kan resultere i at kinntennene blir lengere før de kan tygge osv.

Jeg skriver ikke for å skremme noen fra å kose seg med dyra sine, men man påtar seg et ansvar når man har dem, å ta vare på dem så godt man kan. Å sørge for at munn og tenner fungerer som de skal er noe av det viktigste. Det er jo den veien vi får i oss næring. Så kos dere med dyrene deres, ta godt vare på dem og dere unngår ubehagelige overraskelser.

Puss, puss, så får du en suss! *smask*


(Innlegget er også postet på min blogg hos Gudinne.no)

Hund

LenkerPosted by Anne-Berit Draxen Thu, April 08, 2010 22:36:01
Norsk Kennel Klub

Norsk Gordonsetter Klub


Din Beste Venn

Canis

SPCA Norge

Andre lenker

LenkerPosted by Anne-Berit Draxen Thu, April 08, 2010 22:34:16
Dyr:

Norsk Ilder Forening

Andre nettsider:

Gudinne