<?xml version="1.0" encoding="UTF-8"?>
<rss version="2.0">
<channel><generator>iloblog 1.0</generator><title>Hais Jordhøy Feed</title><link>http://jordhoy.hais.no/</link><description>&lt;br/&gt;</description><item><title>Den gamle generasjonen tar modernismen igjen</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=12</link><description><![CDATA[ Gråtass, hersjing med ljå og radio som hovedattraksjonen i stuen. Det
er karakteristikkene på den eldre generasjonen. I alle fall de vi, den
moderne generasjonen, gir dem. De skravler traktor, andres forhold og
det som burde være med dagens ungdom. 
 
Derfor var det et aldri så lite sjokk jeg fikk meg da jeg gikk på
Facebook her om dagen. Facebook er omtalt som et av de “hippeste”
nettbaserte møte/sosialiseringstedene,  og som Lesjinge flest over 50 har trodd var engelsk for lærebok for ansiktsløftninger. Deriblant min mor. 
 
Derfor skjønte jeg lite når det stod jeg hadde en ny venneforespørsel,
og at denne var fra ingen ringere enn undertegnendes mamma. Og ikke nok
med det, så har hun klart å skrive ny status, få inn info om skole og
kommentere på andres vegger. Men rett nå klarte hun noe jeg aldri hadde
trodd hun verken klarte eller gadd. Nemlig å håndtere chattefunksjonen
uten å ha ringt meg på forhånd for å forklare et par timer hvordan
fungerer. 
 
Fra et modernistisk generasjonsmedlem til den eldres: 
 
Jeg beklager for forhåndsdømmingen! 
 
 
Dypt imponert hilsen 
 
Hais 
 ]]></description><pubDate>Tue, 01 Sep 2009 20:13:39 +0200</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Spirrevipperi og meg</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=11</link><description><![CDATA[  Jeg sitter her og ser møllen atter en gang krasje med lyktestolpen
utenfor, det blåser litt, for ser lyset flimre bortetter en ellers
mørke asfalten. Med MSN på full guffe, dvs 2 vindu hvor bare en svarer,
og Sunde på Itunes, sitter jeg her alene i skinnsofaen og undrer over
om den som fant opp skinnsoffaen aldri brukt boxershorts. Jeg tenker
også på gamle Speedy som ligger ved siden av meg og ser opp med de
blinde, grønne øynene sine og koser seg med hvetekimsolje. Han har ikke
lenge igjen, stakkar, men jeg gjør i alle fall de siste ukene bedre med
knask og kos. Tror nok ikke jeg kommer til å bli behandlet slik når jeg
er i ferd med å dø. Har vel uansett ikke tenner til popcorn og cola
anyway. 
 Den siste tiden har gått med på så mange tanker. Tanker om bryllup,
reise, død og ilder. Om fremtid, fortid, mellomtid og kanskje litt
akkurat nå. Jeg sitter å synger med på Kjekt å ha, men føler vel
egentlig helst å synge en gammel rockeballade som kan få meg i “rett”
humør. Tankene er ikke innstilt på Sunde, men vet ikke hvorfor jeg ikke
skifter låt. En låt som kan treffe, smerte og lindre. Alt på samme tid. 
 Det er ikke mange dagene siden 4-årsdagen for ulykken til Maja, min
tidligere forlovede. I år var jeg i Trodheim med fru og svigerinne.
Dagen gikk med på vitenskap, robotbygging og bowling. Først etterpå
husket jeg hvilke dag det var. Jeg vet ikke om det skal gjøre meg glad
eller trist. Glad for tanken på at jeg kanskje er på vei til å gi slipp
på henne, la henne hvile. Men trist for samme tanken. Jeg vil ikke
slutte å elske henne, men jeg vil slutte å drømme om henne. 
 Ingenting å gjøre. Har ikke greid å finne inspirasjon til å skrive
noe på nesten et år. Jeg sitter i en trist leilighet og ser på møkk på
tven, leser om møkk i avisene og ser på all møkka på gulvet som
egentlig burde tørkes opp. Ja, vi elsker ildere. Uten dem ville jeg nok
gone mad. Snart et helt år som sjukemeldt og sosialklient fordi enkelte
instanser (skal ikke nevne NAV) er berre en gjeng inkompetente
gaudaoster. Man skal ikke gre alle over en skarp kniv, men føler for
det akkurat nå. 
 Men tiden fremover blir nok lysere, til tross for at lyset utenfor
blir mørkere. Mørketiden er på vei, men morsomt nok blir nok den tiden
den lysende perioden jeg har hatt på 4 år. Mye er nytt, mye er gammelt.
Tanker er nyrenovert og tanker er under konstruksjon. Barnehageonkel
skal jeg bli, for starter som avdelingsleder for en kreativ
gårdsbarnehage 3. august. Lære unger rett og kanskje litt galt. Om
fulger, historier og livet. Lære dem å se smilet til en maur, og
hjertebanket til ei furu. Få dem til å se nyansene på påfuglen og
tankene til himmelen. Og kanskje litt om å være filosofisk. 
 Egentlig går alt fint. Er kanskje derfor jeg venter på at noe skal
skje. Ny jobb, ny fru, ny ilder, nytt sertifikat og tanken om et
småbruk vi kan leve og bo sammen. Seriøsitet tar grep om livet, men man
kan ikke la den drepe siste rest av den ungen du har inni deg. For
første gang på lenge gleder jeg meg til fremtiden. Det ville du nok
ikke fått meg til å verken si eller skrive for 4 år siden. 
 Takk for oppmerksomheten. Nå kan dere gå tilbake til livet som
passerer rundt dere. Men gjør meg en tjeneste. Se ut vinduet og se litt
på livet som vandrer rundt dere. La det ikke vandre for langt bort. 
 ]]></description><pubDate>Mon, 27 Jul 2009 23:43:37 +0200</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Amanemonee</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=10</link><description><![CDATA[ Nå har nedtellingen startet. Sist torsdag var jeg hos Monica Nilsen, som driver  Infinitys Ilderoppdrett  for å se på de små ungene som kun var 5 uker gamle.  
		 Skulle jo bare se på ilderungene til
Monica, men man kan ikke bare bare se på dem, uten å forelske seg helt
i de små. Så om 3 uker får jeg ilderungen min, som så spontant ble
utvalgt i dag. Beste impulskjøpet jeg har gjort!  
Nå gleder jeg meg! Tenkte bare å vise dere min lille Amanemonee! Flere
bilder kommer når jeg får henne 15. mai. Min egen lille bursdagsgave ;)
  
   
 3 uker… det er lenge det! 
   
  …Det er faktisk 3 uker det!    
   
   
 Når vi en dag skal flytte til vårt eget hus, skal vi ha ilderrom på
bakkenivå, slik at vi kan bygge rommet så de kan gå ut og inn (og
heller ha mulighet til å stenge av hullet ut på natta og vinter.) Ute
skal det være et utebur ned i bakken, slik at de kan grave og kose seg.
Selvsagt må det ordnes så de ikke graver seg ut   De skal ha et fantastisk ilderbur, ikke bare en halv meter. De skal få et "ilderrom" både inne og ute. 
 
Innendørs skal jeg ha masse rør, opp i taket og bortetter vegger og
gulvet. De skal være av såpass kvalitet at de ikke kan ødelegges så
lett. Og de må være gjennomsiktige, så jeg til enhver tid vet hvor de
er. Og om en ilder har problemer, skal det være enkelt å ta ned en og
en rør-del. Det skal også være matstasjoner og dostasjoner på rørveien.
Jeg finner nok på et smart system. Noe har man da lært av sin gamle far
  . Man skal kunne klatre, leke og kose seg på rommet. 
   
  JEG GLEDER MEG!      
 ]]></description><pubDate>Mon, 27 Apr 2009 15:36:14 +0200</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Allways feel good...</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=9</link><description><![CDATA[   ...When you are with me.  

 Tonene fra Era treffer sjelen min som taktfulle og treffende
pilspisser. De letter meg, men likevel senker de meg. Melodien og
kvinnestemmen får meg til å tenke på tider som en gang var, men som
aldri mer vil komme. Den får meg til å tenke på personer som har betydd
mye, men som lever kun i fortidens minner.  


  Dont you forget about me...   
Egentlig hadde sikkert dette innlegget passet godt med noen bilder fra
barndommen. De har jeg mange av. Som da jeg bygget en krigsfort
sammen med en svært god kamerat. Jeg besøkte graven han sist jeg var på
Lesja. Jeg betalte tilbake tieren jeg skyldte han. Men gjelden er ikke
betalt. Jeg burde sett det komme.   
 Dont you forget about our dreams  
 Vi har hatt mange drømmer. Noen av dem er for absurde til å
virkeliggjøres. Noen av dem er for sene å gjøre noe med. Mens andre
lever med håp om å virkeliggjøres. Vi ville bli noe stort. Men vi ville
alltid være i bandommen. Ikke havne i det seriøse og depressive
voksenmiljøet. Vi ville forbli naive og dumme. Vi ville huske i husken,
lukke igjen øynene og kjenne vinden ta tak i kroppen. Se for seg
horisonten som bad oss inn til seg. Kjenne solstrålene treffe og varme
huden som et blått flammehav.  
 Lykken er å huske i en huske.  
  We were soft and young...   
Men horisonten forandret seg. Forandret form. Forandret personlighet.
De katteaktige melodiene som en gang malte sinnet vårt og fikk oss til
å se lek i alt. De ble så altfor brått borte. Istedetfor ble de
gråtende hyl. Tårevåte minner fra fortidens tann. Som sakte, men
sikkert slipes ned til ingenting. Var latteren vår til ingen nytte? Var
lekene vi lekte kun for å få døden til komme raskere? 
  
 Are you allways going to be there when I grow up? 
   
  Are you...?   
  
Det vi trodde alltid kom til å være, lykken, sommeren, lekene, det
lange gresset hvor vi kunne leke gjemsel i, den utrolig fargerike hagen
med alle blomstene, lekeplassen. Alt er borte. Lekeplassen er ikke bruk
lenger, men står der som mørke tårn, hvor lykkelige stemmer siver ut
til ingenting. Hvem er de? Var de oss? En gang? Hagen ser ikke ut.
Fargene og blomstene er ikke som de engang var. Som noen har lagt over
et greyscale-laken over den. Nå finnes det ingen petuniaer, solsikker
eller rabarbra. Kun ugress er igjen. Men ingen gjør noe med det.
Ugresset får vokse. Er det symbolsk? 
   
In the world of innocense...  
 ]]></description><pubDate>Wed, 22 Apr 2009 14:47:01 +0200</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Klokken i et smørbrød</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=8</link><description><![CDATA[  Klokken i et smørbrød  
 
En rolig gitar-solo kjører i bakgrunn. Jeg ser ut i verden og tenker.
Denne musikken passer ikke inn i bildet jeg ser. Mennesker løper for å
rekke jobben, rekke bussen, rekke å shoppe, rekke å se flott ut for
andre. Snøen haster ned, som om den prøvde å flykte fra noe. Legger seg
hvitt ned på bakken hvor den gleder tusen små barnehjerter. 
 
Snøugler, snømenn og snøengler, snøhuler og snøballer i hodet. En glede
til tross for at snøhulen har falt sammen gang på gang. Forsøker igjen,
dypere. Bedre. Hvitere. Man skulle lært av barna på gaten. Som
stanser opp og ser mot himmelen og smiler mot det som skulle være der. 
 
Vi andre. Vi over et visst antall år. Vi sitter i den grå asfalten og
har ikke tid til å smile til himmelen og snøfnuggene. Snø er et
negativt tegn blitt. Et tegn på kulde og slaps og mørketid. Vi sitter å
venter på bussen på den kalde bakken uten å ense at man sitter rundt
snøengler og tidligere latter. 
 
Vi spiser. Klokken i et smørbrød. Vi kan ikke noe for det. Tiden er
ubarmhjertig og rask. Raskere med årene. Raskere for hvert et hugg i
smørbrødet. Har man tenkt på å ta ut klokken, bare for en dag, og ta
seg tid til å smile til himmelen. Når stanset man sist en ukjent på
gaten for å snakke. Hvem er han, hva gjør hun? 
 
Det er bare barn som har tid. Men tiden renner ut for dem og.
Snøenglene vil bli byttet bort mot bussbilletter og NRK-lisens. Og de
sitter på den grå asfalten sammen med oss andre og lurer. Hvor ble det
av denne tiden vi engang hadde. 
 
Klokken i et smørbrød, smørbrødet er spist opp.  
 ]]></description><pubDate>Fri, 13 Mar 2009 14:05:33 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Under vår første fullmåne</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=7</link><description><![CDATA[  Som  rustne tannhjul. Mine muskler og bein beveger seg
av gammel vane, men knirking fra dem kan høres i mils lengde. Jeg vet
ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg har vært. Jeg vet bare at jeg
er nå. Og jeg er her. Jeg har ikke stanset på flere år og tatt vare på
leddene, jeg har latt meg selv ruste ned i et håp om å forsvinne. 
 
 Kroppen  har tatt meg med ned til stranden. Sandkornene
treffer tærne mine og lager spor av fortid. Jeg tar meg i å tenke, hva
om jeg går helt likt tilbake? Men jeg vet det er
en urasjonell tanke, som ikke bør tenkes. Sommernatten er ikke til for
de tankene. De var til for deg og meg. Men hvem er du? 
 
 Du  er en jeg savner. En jeg ikke ennå kjenner. Men jeg
lever i håpet om å treffe deg. Og når det skjer, skal jeg elske deg for
alltid. Det er lenge det, men ikke lenge nok likevel. Solnedgangen
maler himmelen i tusen farger, og smelter fantasien og kjærlighet
sammen med havets horisont. Jeg hører magiske katter i hodet, synge og
male. De spiller på bølgeinstrumentet og hviskrer det skal skje noe i
natt. 
 
 Idet  solen forsvinner for alltid, men bare til i
morgen. Venus dukker opp og blunker til meg. Signaliserer du til meg?,
spør jeg deg. Du fortsetter å blinke og jeg kan ikke annet enn å smile
et trist smil. Det gjør meg glad at jeg kan være så trist. Trist av å
savne deg. Så lenge jeg lever i troen på deg, er det håp om å finne deg. 
 
 En  skikkelse. Former laget av himmelen, smil smidd av
englene. På en munn som bærer myke kyss. Er de til meg? Øynene dine er
rettet mot meg, er det lov å tro? Bevegelser mot meg. Hånd mot hånd.
Mage mot mage. Øyne mot øyne. Meg mot deg. Alene. Ja, bare oss. Jeg
hviler mitt slitne hjerte mot ditt. 
 
 Fullmånen  dukker opp fra intet. Vitner om oss, som et
eventyr. Et ekte eventyr. Uten tusser, troll og trollmenn. Men vi er.
Den fortapte sønn har vunnet sin prinsesse. Sammen nå og for alltid i
kjærlighetens tegn. Min kropp er ikke lenger sliten. Mine ledd er av
barns dato. Du gjør meg som jeg er. Min leting og vandring er forbi.
Jeg har funnet deg. Under vår første fullmåne.  
 ]]></description><pubDate>Sun, 08 Mar 2009 23:28:33 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Rekord i sprettbæsj</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=6</link><description><![CDATA[ Det er en nydelig dag, klokken nærmer seg kvart over fem på åtte om
kvelden og året er 1992. Kongen er nylig lagt ned til den evige hvilen
og bare drittmusikk på radioen. Nå er for så vidt musikksmak relativt
relativ, så den diskusjonen tar vi på et annet klokkeslett et annet år. 
 
Kvart over fem på åtte. Den nærmer seg kvart på ti over halv ni og Hais
skal på dass (eller toalettet om du vil) og ser en stund på det
ødelagte dasslokket (eller toalettlokket om du vil). Han står der
kanskje 5
minutter. Så med ett smiler han. Han kunne kjenne trykket fra magan
presse rompa ut av gir og tenkte at den ideen det syke hodet hans kom
opp med måtte prøves! 
 
Han skakker på hodet, løsner den ene knappen på buksa. Drar ned buksa
og rompeholder (som han kalte det på den tiden). Han kunne kjenne rompa
bule ut, og en nervøs tanke streifet han idet han setter seg ned på kne
og slenger rompa i været, bar og myk som en gullfisk. 
 
 Går dette egentlig bra?.....Tenk om jeg bommer...?  
NÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆH!!  
Vi lar det stå til! 

 
 
  
 
Det small så gjøken i klokken på nabogården pakket sammen og reiste til
koko-huset i Bergen. Og den gjøken var tunghørt, må ha vært for den
kokket aldri rett! 
 
 * Por omp pom pssssj *  
 
Kunne nesten høre både nedtelling og smellet i to uker etterpå, men det
funker. Der lå hais med rompa i været og teste sin egen skudsikkerhet.
Bæsjen fyrte av som en kanon og traff dolokket og falt ned i skåla. 
 
Greit... Ble litt søl da. 
 
Hais ser stolt ned i dassen (eller toalettet om du vil) og gliste.
Dette kom folk aldri til å tro på! Så hva gjør man med det? Det er jo
strengt tatt en bragd! Han tvilte på at noen andre hadde en slik en
sprettbæsj å vise til. 
 
Da var det bare å invitere noen til å bevitne det. Men så klart, man må
jo være klar. Så den uken holdt han seg til han kjente giret i rompa
knakk av presset fra magan og fyrte av hver gang han skulle ”smelle en
sprettbæsj”. 
 
Noen ganger gikk det, andre ganger skyldte han på at han kom for sent.
Tror egentlig de var litt mistenksomme på hvordan bæsjen hadde kommet
på dassen (eller toalettet om du vil) på den måten. Hais tror ikke han
noensinne svarte dem på det spørsmålet. 
 
Men han følte seg klar. Han samlet sammen fire av de beste vennene
hans. Laila, Espen, Øystein og Johan. (førstnevnte angret han bittert
etterpå at han bad på rekordforsøket, da det ble det store samtaleemnet
lenge etter tusenårsskiftet.) 
 
- Pleier den å være sånn... ? 
 
Alle ser rart på Laila, som visstnok henviste til snoppen som hang og
slang og håpet at Hais ville utstyre den med ørepropp og hjelm. Litt
smårød i ansiktet svarte Hais at ”Ja, den skal være sånn...hold munn,
du har ingen...!” 
 
Uansett, han får satt seg ned i den stillingen han hadde innøvd hele
uken. Han kunne kjenne trykket, men det var noe anderledes. Han visste
ikke hva, men tenkte at når det først var kommet så langt, så får han
la det stå til. 
 
Man kan ikke si det small så mye, men det kom et slags ”splatt”-lyd og
en stank som ikke lignet grisen i skogen. Hva hadde skjedd?? Han kjente
det rant noe varmt og klinete ned rompa, lårene og leggen. Han kunne
høre ”stillheten før stormen” og så vantro opp på vennene som stod der. 
  
Stakkars Johan...som stod nære for å filme faenskapet.....  
 
Å spise 4 pakker popcorn og drikke gammel og sikkert utdatert mjølk er
ikke det smarteste en liten rekordhåpefull kan ta i seg før den store
triumfen. Det som kommer ut, er ikke hardt, men rimelig mykt, vått og
illeluktende. 
 
Vet ikke hvor lenge mamma brukte på å rengjøre dassen (eller toalettet
om du vil) og få fjerne all ”linshittun” fra vegger, speil, gulv, tak
og ellers det som vanligvis pleier å være på en dass (jajaja...eller
toalett da....) 
 
 For Hais overnattet 3 døgn hos Espen....   Men...hva om vi prøver pappas nye spikerpistol..? 


  
 ]]></description><pubDate>Sat, 07 Mar 2009 19:29:30 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Bad boy!</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=5</link><description><![CDATA[  Det er januar. Kaldt. Men likevel varmt. For den tiden å være. Men
det er snø. Mye snø. Men ikke for mye snø. Det er nok snø. Ja det kan
jeg slå meg til ro med. Jeg går egentlig på en annen skole, og egentlig
burde jeg vært der. Men når jeg får valget mellom dette og en
matteprøve, vel, så er ikke valget vanskelig. Har aldri gjort dette,
men hey, alt må oppleves en gang. Eller? 
   
 Lettere nervøs trippet jeg inn hovedinngangen til skolen. Jeg ser på deg og deg og deg og deg. Skal dere være med?
Eller er det kanskje dere som står ute der og røyker? Jeg kjenner at
min lettere nervøsitet blir tyngre og tyngre. Hvorfor pokker sa jeg ja
til dette? Kan ikke backe ut nå. Sagt er sagt og nedgravd er gravd opp?
Tanker strømmer på. Hva om den ikke vil holde seg i ro? Alt hadde vært
enklere om jeg hadde vært jente akkurat nå. 
   
 Jeg går tilsynelatende selvsikkert inn i klasserommet og teller
antall jenter som sitter der og venter på meg. 25 jenter! 25 mer eller
mindre nydelige jenter. Hadde det bare vært gutt... nei det hadde
kanskje vært verre om den likevel ikke skulle holde seg i ro.
Disiplinen var et ukjent ord. 
   
 Læreren. En gammel dame. Håndhilser. Heisann. Ja det er meg ja.
Neida, jeg er klar jeg. Ikke noe problem. Smiler. Nervøs. Men ikke
synelig. "Dont Worry Be happy" på radioen. Kunne ikke passet bedre. Jeg
kan selv ikke tegne. Jeg tegner i ord. Til tross for at jeg har gått
formgiving så kan jeg virkelig ikke huske jeg fikk denne timen. Det var
på tide å hilse på klassen. 
   
 Marte. Sonia, Kristina. Pene jenter alle som en. Marie, Gro, Thea.
Åh, pokkern, du kommer jo fra Lesja.. Jaja, da vil du få noe å snakke
om på neste vorspiel. Ikke en eneste fyr i klassen. Pokker. Jeg kunne
jo hatt blikket rettet mot han hele tiden. Selv om jeg sikkert hadde
blitt misforstått. Det hadde ikke vært så farlig. Man trodde lenge Hais
var homofil. Så mye at venninna mi dro meg inn i prøverommet og kledde
helt av seg for å prøve klær. (Får man lov til det?). 
   
  "Jaggu bra du er homo ellers hadde jeg ikke turt dette"...  
   



   


   

   


   

   

   

   
  Ja hva skal man si...?   Får jeg lov til å se i taket? Nei? Okei. Helt greit det. Iiiiiikke
noe problem. Tamtitam! Bare å gjøre seg klar sier du? Det er greit. Da
er det av med jakken. Og genseren. Og sokkene...og skjorten...og
buksa................og boxeren.  Jeg syns jeg hørte noen hviske "Se så NUDELIG"....  Det er ikke ofte Hais rødmer, men da var det mye på Hais som lyste
rødt. Men jeg la merke til at jeg ikke var den eneste som lyste rødt.
Ei jente helt forran. Så ned i papiret og bare så vidt turte å se opp.
Hun så opp og smilte nesten mer nervøs enn meg. Og jeg var naken. Jeg
tror nok ikke hun hadde sett en naken kropp før. Ikke av det andre
kjønn i alle fall. Ei svært pen jente. Synd jeg ikke turte å hilse på
etterpå. Hun hadde sikkert berre fnist av meg uansett.  Et par andre jente. Litt lenger bak. Av typen "har sex hver fredag
klokka 4 om du er her eller ei". Oversminka. Sikkert pene under all
sminken. En tanke om at uten sminken hadde de sikkert veid halvparten
så mye føk gjennom rommet og ut døren før jeg igjen tenkte over at
disse jentene stod der og betraktet og sikkert ga meg karakter.  Hvilke karakter ville jeg få av hver enkelt? 5 på høyde. 3 på rompa.
Den er lit.. ja, vi går ikke mer på den. 6 på.... Men uansett, jeg så
bortetter rommet med øynene. Kunne jo ikke bevege på hodet. Men ser ei
jente sitte der. Hode skakt. Blyanten i munnen. Funderende. En kunster.
Profesjonell. Hun ser kunsten. Ikke en naken, rar fyr som rødmer. Hun
fascinerte meg veldig. Hun smilte til meg. Søt var hun.  Så begynte jentene bakerst å tulle med meg. Kneppet opp blusen. En
knapp. Rette på puppene. Vil du ta på? En knapp til. Slutt da, jeg har
nok problemer her som det er! Disiplinen faller allerede. Jeg kjenner
det. Det er det de vil. En knapp til. Hun har virkelig ikke på seg BH.
Hva er dette for en luremus? Ingen ser dem. Skulle bare lufte bollene?
Runde. Flotte. Ertende.  Jeg kjenner jeg svetter. De gliser og fniser. Jeg kjenner
sjokkosjonen. Det er en blanding av sjokk og reaksjon. Sjokket over å
se et par pupper i levende live i et klasserom er jo sexy i seg selv,
men da hadde det vært bedre om alle jentene *bortsett fra læreren*
hadde gjort det samme som meg. Hadde liksom vært mer naturlig å stått
her da.  Reaksjonen. Jeg prøver å stoppe den. Venninnen liker med puppen
hennes. Klarer....ikke...stoppe...faen... Der oppdaget den jentene.
Eller rettere sagt bollene. Den vil se. Ser ikke. For mange jente MED
klær på står i veien. Opp å se. Nei nei nei! Ligge stille. Jeg ser den
blyge jenta rødmer enda mer. Jeg ser kunstneren smile enda mer og
begynne på en ny tegning. Mens jentene helt bakerst faller ut av
kunsten med et eneste stort latterbrøl.  Å stå aktmodell foran en formgivingsklasse, en ren feminin klasse, det er jaggu ikke bare bare...   PS: Ukene etter oppdaget jeg plutselig at noen hadde lekt med et mobilkamera i klasserommet...  
 ]]></description><pubDate>Fri, 06 Mar 2009 18:42:51 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Undercover på Jippii.no</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=4</link><description><![CDATA[ Det må være et av de verste stedene det norske
internett har å by på. Dette skal være et sted
for unger fra alderen 8 til 15 år, og likevel er det
drøssevis med gutter helt opp i 40-års alderen! 
 
Jeg nevner i fleng: 
 
Caat_gutt22 
Cam_g14 
Cam_tiss32 
soker_jente 
Fuck_guy 
 
Kunne drevet på i timesvis. Men det skal jeg ikke, dere har
fått med dere poenget. Men det er jo jenter som er stokk
dumme også da, som kaller seg for 
 
blowjob-girl 
caat_jente15 
sug_jente14 
 
osv osv 
 
Jeg rettet opp en ny hotmail, som jeg kallet
for sexy_fjortiz14@hotmail.com og gjekk så på Jippii.no
for å teste ut hvor kjapt noen ville spille med meg. Jeg
kallet meg for sug_jente15. 
 
Det tok altså 4 sekunder fra jeg hadde kommet inn, til
Cam_gutt24 ville spille. Jeg tenkte "Ok, kanskje han faktisk vil
spille..." 
 
Men...Nei. 
 
"Cam_gutt24 sier: hey,
asl? 
 
Allerede her syner han sitt intellekt, ved å spørre
jente15 om kjønn og alder.... 
 
Sug_jente15 sier: hey,
j/15/trheim 
Cam_gutt24 sier: Flott!! Jeg
også! MSN? 
Sug_jente15 sier:
sexy_fjortiz15@hotmail.com" 
 
Her slutter da både spillet og samtalen... og jeg sjekker msn
(som jeg da har logget meg inn som sexy_fjortiz15). Har funnet et
brukbart jentebilde (ikke for groovy, ikke for uskyldig). Ganske
riktig, der kom han. 
 
La oss kalle han "Ufoen"... 
 
Ufoen: Hei igjen. 
Mona: hey! 
Ufoen: har du et bilde
til? 
Mona: ja, bare vent litt
daa 
*sender fil* 
Ufoen: ooh, du burde blitt
pult skikkelig! Av en skikkelg mannekukk, for du passer visst til
det. 
 
Hmm, han VET (vel....) at jeg er 15 år......din
jævel!!!! 
 
Mona: Jeg har ei venninne
her som hjelper meg med det 
Ufoen: Kanskje hun
også burde blitt pult? 
Mona: hun sier "tjaa, har du
bilde?" 
 
Ufoen sender da bilde av seg. Lettere nervøs for å
åpne dette, dobbeltklikker jeg. Puh, et normalt bilde. 
 
Mona: Dette var ikke mye
å skryte av. 
Ufoen: Er du
kåt? 
Mona: Jeg VAR det.... 
Ufoen: Kanskje jeg kan
hjelpe deg på vei? 
Mona: hvordan skal du
det?? 
 
*Ufoen setter på webcam, bildet er heelt normalt...puh* 
 
Mona: Kan ikke si DET hjalp så særlig..... 
Ufoen: Dette da? 
 
*Han drar RASKT av seg buksa. og noe som minner om en punktert
banan kommer til syne... Hais får heldigvis fjernet det synet
raskt* 
 
Mona: Doh! Selv jeg har større enn det!! 
Ufoen: tvilsomt, hehe! 
 
*Hais setter på webcam* 
 
Mona: Jopp, for jeg prøver meg ikke på 15
år gamle jenter på internett! 
 
YOUR BUSTED!!! 
 
Øy...han ble plutselig offline......... 
 
Åff...åff...åffor
deeeet? Åffor gjørem på detta
viset? 
 
STAY AWAY FROM JIPPII!  
 ]]></description><pubDate>Thu, 05 Mar 2009 13:53:55 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item><item><title>Personlige hemoroider</title><link>http://iloapp.hais.no/blog/jordhoy?Home&amp;post=3</link><description><![CDATA[ Jeg er et offer for intimitetstyranniet. Jeg føler meg faktisk stadig
oftere som det. Sånn i hverdagen, mener jeg. Alle grenser for hva folk
finner på å forteller meg er tydelig forsvunnet. Hvis du også er
motstander av altfor personlig opplysninger, anbefaler jeg at du
trekker gluggene til deg nå - for å unngå udelikate bilder som blir i
hodet ditt i flere dager. Her kommer nemlig første ekesmpel på hva jeg
snakker om: Ei venninne av meg er høygravid. Og da mener jeg så diger
og rund og klekkeklar at hun knapt klarer å gå, langt mindre bøye seg.
   
 Hun er ivrig etter å få ut vedkommende i magen, og har tydd til
kjente (og ukjente) kjerringråd for å få til nettopp det. De
kjerringrådene mente hun var livsviktig og helt nødvendig å dele med
meg. Ja, jeg vet det er naturlig og vakkert og alt mulig, men bildene
jeg sitter igjen med av de gymnatiske øvelsene samboeren hennes må ha
utført for i det hele tatt å ha vært til noen som helst starthjelp, er
ikke pene. Det er flere dager siden hun fortalte meg dette, i svært
nøye og tydelige detaljer, men ennå kjenner jeg et visst ubehag når jeg
skriver dette. 
 
Et annet eksempel er fra et tekstmelding jeg fikk av ei annen venninne
av meg. Hun er trebarnsmor, hjemme med sistemann, og er av typen som
sender medlinger annenhver dag (slår ikke feil) med "Va skjer`a?" eller
"Vi har vært i byen nå, skal hjem å lage middag" og andre interessante
ting som er verdt 0,69 kroner per stykk. I denne meldingen stod det
følgende: 
   
  "Jeg var hos legen i dag for å sjekke hemoroidene mine. Han
sa jeg måtte legges inn og operere dem bort. Hjelp! De skal skjære meg
i rompa!"  
   
 Det var ganske nøyaktig hva som stod. Jeg husker det, blant annet
fordi det var litt mer informasjon enn jeg absolutt trengte, men også
fordi jeg syns setningen som kom etter i samme melding, var skikkelig
morsom: 
   
  "PS: Denne meldingen sendte jeg først til SAS billettservice...".  
 ]]></description><pubDate>Mon, 02 Mar 2009 10:46:27 +0100</pubDate><category>Hais Jordhøy</category></item></channel>
</rss>
